TUNGTVANNSAKSJONEN PÅ VEMORK

TUNGTVANN.

Tungtvann brukes i spesielle typer kjernereaktorer hvor den gjør nytten som nøytronmoderator for å bremse ned nøytronene – slik at de kan reagere med uranet i reaktoren. CANDU-reaktoren bruker denne metoden. Mens amerikanerne satset på grafitt som moderator i sine kjernereaktorforsøk, var de tyske forsøkene basert på tungtvann som moderator. Vitenskapsmennene Heisenberg og Döbel lyktes i 1942 å oppnå en positiv nøytronproduksjon i en uranstabel med tungt vann som moderator. Hahn regnet med at det burde lykkes å få i gang en selvopprettholdende kjedereaksjon dersom man fikk 5 tonn tungtvann og 10 tonn uranmetall.

Tungtvann ble kun produsert på Rjukan, og etter okkupasjonen av Norge ble det satt fart i tungtvannsproduksjonen, bl.a. med en ny produksjonsmetode. Tungtvann ble oppdaget av amerikaneren Harold Urey i 1932/33. Det var 10 % tyngre enn vanlig vann og ble brukt i tekniske og medisinske forsøk for å bremse vekstprosesser. Hydrogenfabrikken på Rjukan, som var verdens største vannelektrolyseanlegg, produserte fra 1934 tungtvann i industriell målestokk.

Vemork.

OPERASJON FRESHMAN OG GROUSE.

Kart over emork.

Det første forsøket på å ødelegge fabrikken ble gjort i november 1942. Planen besto av to operasjoner, den første var å slippe lokalkjente norske fallskjermsoldater som skulle fungere som en fortropp (Operasjon Grouse). Etter dem skulle det følge en gruppe engelske ingeniørsoldater i et glidefly for å angripe selve fabrikken. 19. oktober 1942 ble den fire mann store Kompani Linge-gjengen sluppet over Telemark. Fra droppunktet måtte de gå et godt stykke på ski for å komme seg til fabrikken. Det ble derfor planlagt slik at de hadde rikelig med tid.

Et Horsa glidefly.

Cockpit.

19. november skulle de britiske ingeniørsoldatene fra 1st British Airborne Division ankomme. To bombefly som tauet hvert sitt Horsa glidefly kom inn over Norge. Det første trekket sirklet over målområdet, men måtte på grunn av dårlig sikt gjøre vendereis. Over Rogaland begynte begge flyene å ise. Sleperen røk, og glideflyet styrtet sør for Lysefjorden mens trekkflyet klarte å vende tilbake til England. Det andre trekkflyet kom i vansker allerede ved innflyvningen over norskekysten. Glideren styrtet ved Helleland, lensmannsgården, innenfor Egersund, mens trekkflyet styrtet i Hæstadfjellet.

Alle som var i trekkflyet omkom, mens de overlevende i glideren ble tatt med til Slettebøleiren på Bakkebø, utenfor Egersund, hvor de ble drept. I ettertid er det satt opp minnesmerker på Bakkebø samt en varde oppi fjellet der glideren krasjet. Av de ni overlevende fra styrten ved Lysefjorden ble fem fraktet til Grini, senere henrettet i Trandumskogen den 18. januar 1943.

Grini konsentrasjonsleir.

Minnestein på Trandumskogen.

Alle som var i trekkflyet omkom, mens de overlevende i glideren ble tatt med til Slettebøleiren på Bakkebø, utenfor Egersund, hvor de ble drept. I ettertid er det satt opp minnesmerker på Bakkebø samt en varde oppi fjellet der glideren krasjet. Av de ni overlevende fra styrten ved Lysefjorden ble fem fraktet til Grini, senere henrettet i Trandumskogen den 18. januar 1943. Fire ble fraktet til Lagård fengsel i Stavanger, der de ble torturert og myrdet 24. november. Alle de 14 overlevende fra styrtet ved Helleland ble henrettet allerede neste dag. Det var ingen overlevende fra det styrtede bombeflyet. Den norske Grouse-gjengen måtte deretter tilbringe en lengre ventetid på sitt skjulested på Hardangervidda. Der overlevde de på mose og lav hele vinteren, med unntak av et reinsdyr som ble skutt like før jul.

OPERASJON GUNNERSIDE

Den britiske overkommandoen var klar over at Grouse hadde overlevd, og besluttet å bygge videre på denne gruppen ved å sende inn seks nye norske fallskjermsoldater. Disse landet i fallskjerm på Hardangervidda i februar 1943. De slo seg sammen med Grouse. Natt til 28. februar 1943 tok ni av dem seg fram til Våer, forserte juvet med den islagte elva Måna, og tok seg fram til fabrikken langs jernbanesporet, et område som ikke var minelagt.

Hardangervidda.

Mens dekningspartiet holdt vakt, trengte sprengningspartiet inn i tungtvannsanlegget og sprengte tungtvannscellene. 900 kg tungtvann (inklusive produksjonstap) ble ødelagt. De to som hadde blitt igjen i fjellet kunne da gi beskjed til ledelsen i London om at oppdraget var ekstremt vellykket. Forpartiet ble igjen på vidda, mens sprengningspartiet gikk på ski til Sverige. Dette blir av mange regnet som den viktigste- og mest velykkede sabotasjeaksjonen under hele andre verdenskrig.

SENKNINGEN AV DF HYDRO

Etter et par måneder ble produksjonen satt i gang igjen, og da de allierte fikk nyss om dette, planla de et nytt angrep. I november 1943 gikk 143 B-17 bombefly løs på anlegget, men minst 600 av de totalt 711 bombene bommet radikalt. Dette stoppet allikevel produksjonen en liten stund. Alt tungtvannet var likevel ikke tapt for tyskerene. Dette tungtvannet ble transportert til Mæl fergekai under streng bevoktning for transport med jernbanefergen D/F «Hydro» over Tinnsjøen til jernbaneforbindelse med resten av Norge.

B 17 bombefly.

Motstandsfolk fra Hjemmefronten lette etter en mulighet til å hindre at tyskerne fikk sendt resten av tungtvannet til Tyskland, og de fant ut at fergen var et svakt punkt i sikkerheten. 20. februar 1944 ble D/F «Hydro» sabotert ved å plassere en tidsinnstilt bombe i fergen. Fergen sank og ble liggende på 440 meters dyp. 14 nordmenn og fire tyskere omkom i senkingen av D/F «Hydro».

DF Hydro.

Det er blitt gjennomført en stor undersøkelse av vraket i nyere tid. Man ønsket å sjekke om tønnene som overlevde sprengningen av fergen, fortsatt inneholdt tungtvann etter over 60 år på bunnen av Tinnsjøen. Man greide å heise opp et fat, nummer 26, fra lasten på fergen. Det viste seg at den inneholdt kalilut med en konsentrasjon på 1-2% tungtvann. Kalilut er utgangspunktet for destilasjonsprosessen som benyttes for å produsere tungtvann. Det var destilasjonsanlegget som ble ødelagt i sabotasjeaksjonen på Vemork.

Tinnsjøen.